torsdag 15. mars 2012

Slaktekyllingproduksjon - et sammensatt bilde


En liten «smakebit» til slaktekyllingdebatten!
Mattilsynet la fram sin sluttrapport fra et nasjonalt tilsynsprosjekt om dyrevelferden i slaktekyllingproduksjon 3. februar 2012. Tilsynsprosjektet ble gjennomført i 2011 og tok for seg hele produksjonskjeden. Kontroller ble utført ved 25 % av landets slaktekyllingprodusenter (152), alle landets rugerier (3) og slakterier (5) i tillegg til transport av dyrene. Det skal nevnes at utvalgte besetninger ikke var tilfeldig, men basert på risikovurderinger.
VSFF har lenge planlagt en debatt som omhandlet kyllingproduksjon i Norge. I utgangspunktet var vi interessert i å diskutere dyrevelferden i næringen. Med rapporten i hende kan vi imidlertid lese svart på hvitt at dyrevelferd hos slaktekyllinger må bli bedre; 
Dyrevelferdslovens formålsparagraf er at dyr skal behandles godt, og ikke utsettes for fare for unødige påkjenninger og belastninger… hvor de som har ansvaret for dyra, har plikt til å sørge for at hver enkelt slaktekylling har god dyrevelferd gjennom hele livet… Funnene i prosjektet viser at dyrevelferden i slaktekyllingproduksjonen generelt må bli bedre, og at dette må gjøres blant annet gjennom å ha fokus på dyrevelferden til hver enkelt slaktekylling”.
Det er i lys av denne rapporten at VSFF ønsker å invitere til debatten ”Slaktekyllingproduksjon – hvor langt er man villig til å gå for billig mat?”.
Det er mange elementer som spiller inn på hvordan kyllingproduksjonen i Norge er blitt en effektiv industri. I den kommende debatten ønsker vi å belyse og stille spørsmål ved flere aspekter som påvirker utviklingen og som har en direkte sammenheng med den manglende dyrevelferden i næringen.
Denne teksten er bygget på informasjon som vi i VSFF har tilegnet oss under forberedelsene til arrangementet vårt. Her trekker vi fram spørsmålene som vi har stilt oss underveis. Vi har ingen formening om å svare på spørsmålene, de håper vi vil bli besvart under debatten.
Forbrukermakt?
Med større fokus på billig mat og volum, har landbruket blitt mer og mer effektivisert. Effektiviseringen realiseres gjennom industrielle produksjonsformer, noe som er blitt svært tydelig i slaktekyllingproduksjonen. Hvordan maten prises har en direkte effekt på hvordan vi verdsetter den og dens kvalitet.
Er vi som forbrukere bevisste på dette når vi handler mat? Hva legger vi egentlig til grunn når vi velger produkter? Tenker vi på etikk og kvalitet eller styres vi i hovedsak av tidsklemmen og pris?
Har vi nok kunnskap om det vi kjøper til å kunne ta veloverveide valg? Er produktinformasjon tilgjengelig og pålitelig? Og hvor mye av markedsføringen og merkevarebyggingen er bygget på sannheter?
Har norske gjennomsnittsforbrukere nok produktkunnskap til å ha en reell forbrukermakt?
Er maten i Norge dyr?
I 1958 brukte nordmenn i gjennomsnitt 40 % av inntektene på mat. I dag bruker man i underkant av 12 % (2006-2008). Norge er Europas 6 billigste land å kjøpe mat i korrigert for lønnsnivå. I samme periode lå gjennomsnittsnivået på husholdningsutgifter til mat i EU på 12,7 % av inntekter. I Sverige brukte de 13%.
Begrepet ”godt norsk” og merkeordningen ”Nyt Norge”?
På din pakke med kylling filet finner du logoen til KSL Matmerk (opprettet av Landbruks- og matdepartementet, LMD, 2007) ” Nyt Norge”, som skal forsikre forbruker om at råvarene i produktet er i hovedsak norske og at produksjonsstedet skal være Norge. Men hvor ”godt norsk” er kyllingfileten stemplet med ”Nyt Norge” egentlig?  Det vil være et definisjonsspørsmål selvfølgelig, men det er legitimt å stille seg spørsmålet når man vet hvordan produksjonen foregår. Rasen som brukes til den intensive slaktekyllingproduksjonen er avlet fram av- og eggene til foreldrebesetningen solgt av et internasjonalt firma (Aviagen Broiler Breeder, under merkevaren Ross) som distribueres over hele verden.  Eggene sendes til rugerier i Norge, hvor de klekkes, sorteres og videresendes til slaktekyllingprodusenter, som daggamle kyllinger. Hos produsenten fôres kyllingene opp på kraftfôr til de når slaktevekt etter 28-33 dager. En relativ stor prosentandel av dette fôret består av importerte råvarer(f.eks. soya fra Sør-Amerika). Den nye landbruksmeldingen som ble lagt frem av LMD like før jul 2011 fokuserer på at landbruket må produsere på norske ressurser. I forbindelse med den pågående landbruksdebatten om Norges selvforsyningsgrad og hvorvidt importert kraftfôrråvarer skal inkluderes i regnestykket er det interessant å spørre hvordan dette vil påvirke fjørfenæringen. En næring som kun baserer seg på kraftfôr og importert dyremateriale.  
Kostholdsråd og vekst i konsumet av kyllingkjøtt
I 1990 produserte Norge om lag 20 000 tonn kyllingkjøtt. I 2010 var produksjonen mer enn 4 doblet til nesten 90 000 tonn. Produksjon av kylling har fordoblet seg hvert tiår og siden 1980-tallet er produksjonen i dag 8 ganger det den var da. Økningen kommer i hovedsak av effektivisering i næringen og tilgangen på broilerrasen. I tillegg har Helsedirektoratet ønsket en økning i konsum av hvitt kjøtt gjennom sine kostholdsråd. Men samtidig som kostholdsrådene anbefaler hvitt kjøtt har nyere forskning fra UMB fastslått at hvitt kjøtt ikke er så gunstig for human helse som man tidligere har antatt. Og hvorfor er det sånn? Fordi hvitt kjøtt i dag er produsert ved bruk av kraftfor.  Fettsyresammensetningen i kraftfòret har en direkte effekt på det ferdige kyllingproduktet. Ut i fra et helse perspektiv anbefaler ernæringsfysiolog Anna Haug, forsker ved UMB, å spise rødt kjøtt (lam) fremfor hvitt kjøtt. Men ny kunnskap på bordet, burde kanskje kostholdsrådene endres?   
 Er det bærekraftig å spise kylling?
”Reduser dine CO2 fotspor, spis kylling og svin” oppfordrer Grønnhverdag og andre miljø organisasjoner. Å redusere miljøforurensing og CO2 utslipp i landbruket er svært viktige tiltak, men å konsumere kun lyse kjøttslag i et land som Norge, blir ikke det en forenkling av løsningen?  Hvilke parametere er tatt med i regnskapet?  Er det tatt høyde for utslipp i forbindelse med frakt av både rugeegg og kraftfòrråvarer, og under hvilke omstendigheter blir råvarene vi importerer produsert? For sosiale forhold for de som produserer rugeegg og kraftfor? Er det tatt høyde for vår selvforsyningsgrad? Er det tatt høyde for dyrehelse og dyrevelferd ved intensive produksjonsformer?
Satser fjørfenæringen på volum framfor kvalitet?
Hva er det som gjør at 500 gram kyllingkjøttdeig, som ikke er på tilbud, koster 15 kroner på Rema 1000 i dag?
Det kan virke som om fjørfenæringen er mer opptatt av å levere mengder kylling på markedet til en billig pris, enn å levere kvalitet. Det er i alle fall det som det reklameres for i dag. Kylling har gått fra å være lørdagsmiddag luksus til å bli selve symbolet på billig mat og dette på relativt kort tid. Hvilken konsekvens har dette for produsentene som leverer råvarene? Hvordan kan man sikre god dyrevelferd under slike økonomiske rammebetingelser?
Hvordan kan næringen godta at produktene deres selges til en så lav pris? Hvorfor er de ikke opptatt av å fronte estetikk, kvalitet og stolthet til yrket?
Dyrevelferd
Hva er god dyrevelferd og hvilke parametere er det man benytter når man skal definere og måle god kontra dårlig dyrevelferd? Hvordan tilrettelegger dagens regelverk for kyllingens adferdsmessige og mentale behov? Er disse behov tatt høyde for overhode? Hvilke konflikter oppstår mellom god dyrevelferd og god dyrehelse? Er det overhode mulig å ivareta individets egenverdi og god dyrevelferd i intensiverte produksjoner slik som slaktekyllingproduksjon? Kan god dyrevelferd forenes med billige utsalgspriser? Hvordan påvirker dyrevelferden tilveksten og kvaliteten på sluttproduktet? Er Norge egentlig bedre på dyrevelferd innen slaktekyllingproduksjon enn andre land?
Broileren Ross 308, dyreplageri satt i system?
På Aviagen sine hjemmesider garanterer produsenten at Ross ”produktene” vil gi god avkastning for slaktekyllingprodusenter med grunnlag i deres førsteklasses helseegenskaper og deres ”all-round performance”. Samtidig som Aviagen reklamerer med at de leverer en sunn og effektiv kylling rase, vokser denne kylling rasen i norske besetninger så raskt at skjelettet deres ikke makter å holde muskelmassen oppreist. Kyllingene blir ofte slaktet med kroniske betennelsesforandringer i bl.a buken. Broiler rasen kjenner ingen metthetsfølelse. Dersom kyllingene hadde fått fri tilgang på fòr ville de regelrett spist seg i hjel. Foreldre generasjonen må fòres meget restriktiv for at de skal kunne gi avkom. Dette fører til at de lider under en konstant sultfølelse, noe som er svært ubehagelig og er en betydelig stressfaktor. Dette er åpenbart ikke etisk. Er det på tide å avle fram en egen slaktekylling rase i Norge og fokusere avlsarbeidet i større grad på helseegenskaper.
Slaktekyllinger er også utsatt for parasittære infeksjoner som fører til at fôret inneholder medikamenter (koksidiostatika) fram til 2 dager før slakt. Hvor god er helsesituasjonen i norske besetninger når man må fôre dyrene med medisiner?
Broilerrasen (Ross) brukes også i økologiske produksjoner og hos alternative merkevareprodusenter som Stangekylling og Liveche kylling.  
Hvilke konsekvenser har helseutfordringene til broileren for mattrygghet og humanhelse?
Rammebetingelser og drift
Det er mange elementer som spiller inn på hvordan produsenten driver sin slaktekyllingproduksjon. Hvilke økonomiske rammer må produsenten forholde seg til? Har produsenten mulighet til å drive med slaktekylling på heltid? Dette har konsekvens for hvordan produsenten kan distribuere tiden sin, om hvorvidt han etter regelverket rekker å føre tilsyn med sin besetning 2 ganger i døgnet i tillegg til å sjakte ut syke individ fortløpende. Hvor mange individer må produsenten ha i sitt innsett for at oppgjøret skal gi økonomisk gevinst? Har han mulighet til å bestemme antall dyr pr. innsett selv eller er dette styrt av rugeri og slakterivirksomhetene? Regelverket på 34 kg levendevekt pr. kvd er en grenseverdi for maks tetthet. Nå foregår det forhandlinger i mellom Fjørfelaget og LMD om å øke grenseverdiene til 39 kg levendevekt pr. kvd. Til sammenligning er grenseverdien i EU 43-44 kg levende vekt pr. kvd. Vi går altså i en retning mot økt intensivering av en allerede helsemessig og dyrevelferdsmessig problematisk produksjon. På grunn av den intensive dyretettheten og dårlig strøkvalitet, er det ikke uvanlig at kyllinger leveres til slakt med etseskader både på tråputer og i brystregion. Tettheten og det høye støynivået fører til at kyllingene blir stresset og voldelige. Dette har man forsøkt å løse ved å ha kontinuerlig dempet belysning i en 24 timers syklus med uavbrutte mørkeperioder. Hvordan kan man løse disse utfordringene uten å redusere dyretettheten? Er regelverket i utgangspunktet godt nok for å kunne ivareta god dyrevelferd og er dette gjennomførbart i praksis?
Mattilsynets nasjonale tilsynsprosjekt avdekket avvik i 132 av 152 slaktekyllingbesetninger. Det ble gitt varsel om vedtak eller vedtak uten forhåndsvarsling hos 102 av de 152 besetningene pga. alvorlige avvik. Avvikene gikk på mange av de helt grunnleggende kravene som påvirker dyrevelferden direkte. Dette var mangler ved strøkvalitet, lysprogram, dyretetthet, klima, tilgang til fòr og vann, rutiner ved uttak og håndtering av syke og skadde dyr, samt avlivningsrutiner.
Når slike forhold avdekkes er det rimelig å spørre seg hvilke kompetanse og hvilke holdninger som er gjennomgående i fjørfenæringen?
Transport av kylling til slakteri
Rapporten til Mattilsynet viste at 4 av de 5 kyllingslakteriene i Norge hadde flere brudd på regelverket som medførte varsel om vedtak. Alle 6 transportører, hvor av 2 var knyttet til slakterivirksomheten og 4 var selvstendige firmaer fikk varsel om vedtak. Maksimumsgrense for å transportere fjørfe er 12 timer. Det er drøyt 600 slaktekyllingprodusenter i Norge fordelt over det ganske land. De 60 millioner slaktekyllinger som produseres i Norge hvert år må transporteres og fordeles på kun 5 slakteri. Det sier seg selv at avstandene blir store. Er dyrevelferden i varetatt ved å transport over så lange avstander eller bør reglene endres? Nortura legger ned sine distrikts-slakterier i stort omfang. Hvilke ansvar har Nortura for å verne om dyrevelferden til slaktekyllig?
Det har blitt avdekket avvik på kontroll av forsvarlig temperaturforhold under transport. En del av transportdødeligheten skyldes mangel på ventilasjon i sommerhalvåret og mangel på varmeanlegg i vinterhalvåret. Transport av fjørfe er ikke et nytt fenomen. Det er grunn til å spørre hvorfor ikke Mattilsynet har vært tidligere på banen i forhold til å pålegge virksomhetene å benytte transportmidler egnet for å transportere kyllinger på en forsvarlig måte?
Når kyllinger skal transporteres plukkes de hos produsent og stues sammen i kasser som stables i konteinere. Både maskinell og manuell plukking medfører røff håndtering av kyllingen og ofte fylles det for mange dyr i kassene/konteinere. Det har blitt avdekket avvik hos 2 virksomheter hvor konteinerne som var i bruk var i så dårlig forfatning at de utgjorde en direkte helsefare for kyllingene. Det ble bl.a. observert en kylling som hang fast etter vingen. Denne var blitt klemt i mellom kasse og lokk.
I denne sammenhengene kan det være nødvendig å spørre seg hvilken rolle tilsynsveterinæren har når vedkommende skal føre tilsyn med bl.a. transportmiddel og dyrevelferden under transport? Har tilsynsveterinærene sviktet?
Avvik i slakteriene  
I følge Mattilsynets sluttrapport hadde flere av slakteriene avvik i forhold til ventilasjon i oppstallingsarealene ved slakteriets mottak. Ved en virksomhet måtte kyllingene oppstalles ute under åpen himmel eller stå på bilen i sommerhalvåret pga. manglende luftskiftekapasitet. Ved en annen virksomhet var det ingen alarm tilknyttet ventilasjon og temperatur i lokalet. Ved denne virksomheten kom det ofte inn kyllinger i løpet av natten, før personalet var til stedet.
Det er praksis å stable konteinere oppå hverandre med alt fra 2 – 4 konteinere i høyden. Denne praksisen medfører en utfordring for tilsynspersonell som etter kravene skal føre tilsyn med hvert enkelt individ, i hver kasse, i hver konteiner.
Dersom kyllingene ikke føres til avlivning umiddelbart etter ankomst til slakteriet er det krav om at de får tilgang på drikkevann. Dersom transporttid og oppstallingstid overstiger 18 timer skal de ha tilgang på fòr. Det var ingen av virksomhetene som hadde egnede løsninger på dette område. Det er ikke tvil om at praksis med å oppstalle kyllinger i deres transportkasser i flere konteinerhøyder medfører praktiske utfordringer i forhold til vann og fòr tilgang.
Andre avvikende forhold som kan nevnes er bl.a. i forbindelse med tipping av konteinere som rommer 300 – 400 levende slaktekylling. Ved en virksomhet ble det observert at kyllinger falt ned på gulvet under tipping, ble hengende fast etter føttene og ble truffet av løse takplater. Det ble også avdekket avvik i forhold til manglende opplæring i håndtering av levende dyr på slakteri. Ved en virksomhet var det vanlig praksis å løfte dem etter en fot, til tross for at regelverket stiller krav om at kyllinger skal løftes etter to føtter. I tillegg ble det avdekket praksis med å henge opp kyllinger med beinskader på slaktelinja. Dette er ikke tillat i følge norsk lov.
De nevnte avvikene er bare et knippe av de regelverksbruddene som Mattilsynet avdekket i tilsynsprosjekt perioden. Det er betenkelig at mange alvorlige avvik forekommer i norske slakterivirksomheter, selv under varslet tilsyn.
Hvor er veterinærene?
Mattilsynet
Hvert slakteri har en tilsynsveterinær knyttet til seg. Tilsynsveterinæren skal bl.a. inspisere hvert enkelt dyr ante mortem for å bedømme om individet egner seg for slakt og om krav til produsent og transport er blitt overholdt. Med tanke på effektiviteten i slakterivirksomhetene i dag har tilsynsveterinæren en krevende jobb på slakteriene. Hvorvidt tiden strekker til for at veterinæren greier å følge opp sitt ansvarsområde er det rimelig å stille spørsmål ved. Man kan også stille spørsmål ved stillingsbeskrivelsen og i hvilke grad lojalitet til og samarbeid med slakterimedarbeidere påvirker rollen som tilsynsfører? Er regelverket tydelig nok for å unngå at regelverksforståelse blir utsatt for varierende tolkning? Med de regelbruddene som Mattilsynet avdekket medfører dette en antakelse om at tilsynsveterinæren ikke evner å utøve en tilfredsstillende jobb, hvorfor?
Hvor har Mattilsynet sentralt vært? Hvorfor har det måttet et nasjonalt tilsynsprosjekt til for å sette i verk tiltak når tilsyn og oppfølging av de 5 kyllingslakteriene burde ha vært innarbeidete rutiner?  Hvordan vil Mattilsynet bidra til at dyrevelferden i fjørfenæringen forbedres i fremtiden?
Den norske veterinærforeningen og den veterinære etikk
Er det bare pelsdyrene som fortjener veterinærforeningens kritiske blikk?
Det er betenkelig at slaktekyllingproduksjon ikke har hatt større oppmerksomhet innad i veterinærmiljøet, da det lenge har vært kjent at fjørfeproduksjon innebærer en rekke utfordringer.
Hvor var/er veterinærene i samfunnsdebatten når temaer som angår veterinærfaget, slik som Mattilsynets avsløringer i fjørfenæringen slås opp i media?
Det er på tide med en gjennomgående debatt på dette tema både innad i veterinærstanden og i det offentlige rom!
Vel møtt!
Skrevet av Andrea Enevoldsen, på vegne av VSFF.
Kilder:
·         ”En nasjon av kjøtthuer” av Espen Løkeland-Stai og Svenn Arne Lie
·         http://en.aviagen.com/ross/
·         www.mattilsynet.no
·         Mattilsynets sluttrapport om dyrevelferd I slaktekyllingproduksjon: http://www.mattilsynet.no/mattilsynet/multimedia/archive/00077/Rapport_-_Dyrevelfer_77287a.pdf
·         Statistisk Sentral Byrå
·         www.stangekylling.no
·         Forelesninger og diskusjoner i forbindelse med mattrygghetsblokken

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar